En seiler

I morgen drar jeg tilbake til Kamerun! 

3 år siden sist.

Denne gangen blir Eli med.

Det blir stort!

Og så burde jeg når jeg er i Kamerun, gjøre det samme der. 

I dag er det den 8.mai. 

dagens tekst står i Johannes 15, 9-17

Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!

...

Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, (...)

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. 

---

Mange gav sine liv for at vi skulle få leve i et fritt Norge. I dag er vi som bor i Norge velsignet på 

grunn av det de ofret. 

Det som er enda større, synes jeg, er at jeg kan få være Guds barn, og det kan jeg fordi Jesus gav sitt liv for meg. 

Jesus kaller oss sine venner! Tenk at Han som står over himmel og jord, over naturlovene, for han står jo bak naturlovene, vil kalle oss venner! Tenk at han gav sitt liv for oss! 

Joh15; 17: Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! 

Og hva betyr det? jeg har lest et sted: Sann etterfølgelse av Jesus kommer aldri utenom at vi forsøker å gjøre noe godt for dem vi omgås. Men ikke bare våre venner, dem er det jo faktisk ikke så vanskelig å elske.

(Luk 6: Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Nei, elsk deres fiender! Gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen.)

Dem som blir sett ned på i klassen din, dem som ingen vil ha noe å gjøre med i samfunnet, dem som de som er populære ler av, dem som vi kanskje ikke har lyst å bruke tid med, også dem sier Jesus at vi skal bry oss om. 

Det er ikke så lett. Jeg vil helst bare gjøre det jeg selv synes er kjekt. Jeg vil helst bare gå sammen med folk som jeg trives med, folk jeg har noe til felles med... 

Men jeg vil prøve! Fordi Jesus ber meg om det. Og fordi jeg tror det er en større lykke å gi enn å få. 

April 2005 - Nettopp kommet hjem fra Madagaskar, vi 4 som var der forteller om sol-øya til medstudenter på Hald. 

April 2006 - I kamerun! Jeg og Leif Arne tester ut hvor mange glade kamerunske barn vi kan få på én motorsykkel. 

Hvor mange finner dere? :p

April 2007 - Studerte på Misjonshøyskolen, var hjemme i flekkefjord i påska og lagde denne påskeinstallasjonen sammen med Egil

April 2008 - første året på medisin, I april hadde jeg båten på land og kjørte bunnsmøring og vedlikehold av Born Free.

Jeg fikk uvurderlig hjelp fra NKJSF, gutta som jeg spiller poker med!

April 2009 - andre året på medisin - Tilbragte første del av påska sammen med Eli og familien hennes 

på hytta deres. 

"det er for godt til å være sant"... 

Det er et sånt uttrykk som sier noe om at det er så lett å være skeptisk til at noe som er positivt stemmer. Det har jeg i alle fall selv tenkt til tider. 

Jeg sitter og repeterer øyets anatomi for tiden, og jeg må, som jeg tidligere har skrevet om her, bare si at jeg av og til nærmest opplever en høytidsstemning ved å få være vitne til det mesterverket Gud har skapt. Jo mer jeg finner ut av hvordan det henger sammen, jo mer går det opp for meg hvor flott det er. 

Men så skjer det jo at tvilen dukker opp bak der i hjernen av og til... 

Er det virkelig Gud som har skapt oss - og var virkelig Jesus den han sa at han var? Det er lov å stille slike spørsmål, ja jeg tror at det er bedre å bringe dem frem og vurdere enn å bare skyve det unna og forsøke å undertrykke det. Også dette kan vi, paradoksalt nok, snakke med Gud om. jeg tror at Han vil at vi skal fortelle Ham alt som skjer oss, ikke bare det som er godt og lett. Og når en ser på salmenes bok i bibelen, så møter vi mennesker som har vært svært direkte og konkrete med Gud om det vanskelige de opplever. De viser oss at det er lov, og at det er lurt. 

Det er nesten for godt til å være sant, at denne verden vi lever i er skapt av en god Gud, av en kraft så mye større og så anderledes enn oss at vi ikke kan fatte det, om vi så brukt all vår tid på å grunne på det.

Og at denne Gud, elsker oss, og vil forsone seg med oss, på tross av at vi stadig feiler og gjør mot Hans vilje, som når vi gjør vondt mot dem vi omgir oss med, eller vandrer vekk fra Ham. 

Men likevel er det sant, likevel kan vi tro det. 

I det siste kjenner jeg på ny en dyp glede over denne kjærligheten som Gud har til oss. 

"For så Høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin egen sønn, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha Evig liv.". (Joh 3,16). 

"Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss og renser oss for all urett." (1.joh 1,9)

Og jeg kjenner at jeg får lyst til å sI: Ære være Fadern og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. 

Det er fra Madagaskar, det er fra Hovedstaden, Antananarivo. 

Bildet er tatt fra en artikkel på de internasjonale sidene til NYTimes;  som jeg fikk anbefalt av L.A Aanestad.

På Madagaskar har det altså vært statskupp, etter en periode med uroligheter, og den tidligere DJ'en, Andry Rajoelina, som her smiler så kjekt, har tatt over etter Mark Ravalomanana som har styrt landet i flere år. (blant annet mens jeg var der i 2004/2005.)

Flere land, (bla Norge,) har stoppet støtte til landet, men Frankrike velger å støtte dem, til tross for at overgangen var udemokratisk. 

Jeg lurer på om Ravalomanana har vært korrupt og at man derfor har fått misnøye for ham, eller om det er  DJ-gutten  som har klart å kjøpe miltæret i en stat der sikkerhet har hatt lav prioritering? 

Ikke vet jeg. 

- en VENN er en som vet alt om deg, 

og som liker deg likevel

- True love never runs smooth

- Gjør det du gjør,(ditt arbeid, din tjeneste, osv) ikke for mennesker, men for Gud. 

- Hvis Gud hadde vært en bil, hadde han vært en Toyota.

Til å stole på. 

- Jesus stresset aldri. 

- 

le cabin

kine 

danket

(bildene er tatt med Nikon D70, med 2 ulike objektiver, fotograf: olav og leif arne)

 Nå har jeg lest ut ?Den afrikanske farm? av Karen Blixen. 

Det er en virkelig nydelig bok, som inneholder mange elementer som jeg jeg setter stor pris på. Det blir beskrevet et vakker natur og dyreliv slik du bare finner det i det afrikanske høylandet. Den røde jorda, det særegne lyset om morgene, hvordan sola med sitt varme behagelige gule lys stirrer på deg ut over  dagen. Du får stifte bekjentskap med sterke personligheter av ulike nasjoner og stammer. Du får høre om mennesker, av ulike religioner, som er gudfryktige og har respekt for det hellige. Og du får høre om Kristus.

Det som jeg synes er kjekkest å lese om er kanskje Blixens hus, med den store verandaen, der hun sitter i skyggen av dagens hete og løser alskens små og store problemer. Og hennes relasjonen til kikuyuene ? hvordan forholdet utvikles over tid, at hun velger å være der på det samme stedet hele tiden, og til slutt blir som et fast punkt, blir en del av tilværelsen.

Jeg og Eli snakket en dag om en eller annen teolog som hevdet at det er lett å tenke slik at alt vi ikke vet gir være til Gud for, og det vi vet gir vi ham ikke ære for. Men det er ikke logisk, for Gud har da vel skapt verden uansett om vi vet hvordan den har utviklet seg eller ei?

Her er et annet stilig avsnitt fra Blixens bok ( se forrige innlegg), som sier noe om dette:

Da Keppler fant lovene for planetenes gang omkring solen beskrev han sine følelser på følgende måte:

?Jeg gir meg aldeles over til min lykke. Terningen er kastet. Ikke noe jeg før har opplevd kan liknes med det jeg nå føler. Jeg skjelver, blodet mitt fosser fram. Gud har ventet seks tusen år på en tilskuer til mitt arbeid. Hans visdom er uendelig. Alt det vi ikke vet, er i ham, liksom det lille vi har kjennskap til.?

---

Det vi vet er i Ham, det vi ikke vet er også i Ham. Fremover, når jeg gjennom bøker og utdanning får mer kunnskap, så har jeg lyst å stemme i som Keppler: Gud har i meg fått en tilskuer til Hans fantastiske skaperverk!

Karen forteller om at en venn av henne; Denys, har fått seg et fly, og om gleden ved å kunne få se det afrikanske landskapet fra oven. Så kommer det et herlig avsnitt:

"En gang Denys og jeg hadde vært oppe og fløyet og landet på sletten kom en eldgammel kikuyu bort og talte til oss. "Du var høyt oppe i dag" sa han til meg, "vi kunne ikke se deg, men vi hørte maskinen summet som en bi". Jeg sa at jeg hadde vært høyt oppe. "Så du Gud?? spurte han. "Nei, Ndwetti, jeg så ikke Gud". "Så har du vel ikke vært høyt nok oppe", sa han, "men si meg engang; tror du at du en gang kommer så høyti den fuglen at du får se ham?". "Ja det vet jeg ikke, Ndwetti" sa jeg. "Og du bedár", sa han og snudde seg mot Denys, "hva mener du? Tror du at du kommer så høyt at du kan se Gud?" "Det vet jeg slett ikke," sa Denys. "Ja, da vet jeg slett ikke hvorfor dere to holder på med å flyve," sa Ndwetti.